Spesielt det siste året har det skjedd mye bra fra forbundets side m.h.t. anerkjennelsen av at Freestyle kickboxing er like viktig satsingsområde som evt. andre grener innen kickboxing.

Musical Forms skal ha et snev av realisme og fighting spirit når den utføres alene på matta. Musical Forms som konkurranseidrett har nok kommet for å bli. Man vil jo at kata skal bli trent og sett av flest mulig.

Kravene til katakonkurranser har har gjort at kata har utviklet seg til å bli motsatt av de tradisjonelle kriteriene for utførelse.
En utøver utfører kampteknikker til musikk. Øvelsene er rettet mot en eller flere innbilte motstandere, som skal vare i 1 minutt og 30 sekunder. Innen konkurranse vil man av dommere bli vurdert ut i fra vanskelighetsgrad, styrke, balanse, timing, koordinasjoner og basic-teknikker. Utøverne kan fritt stille med eller uten våpen.

Litt om de forskjellige våpne:
Nunchaku: jordbruksredskap laget av to trekjepper som er bundet sammen av et rep festet på den ene enden av hver kjepp. Er kjent gjennom de mange ninjafilmene på markedet.

Sai: kort sverd formet som en gaffel med tre tenner. De som bar sai, hadde som regel tre på seg til en hver tid. To var vanligvis brukt i forsvar mot bo eller sverd, og den tredje kunne brukes som kaste kniv som siste utvei.

Tonfa: battong-liknende våpen.

Bo: en trekjepp på mellom 1,5 og 1,8 meter som brukes som våpen, opprinnelig på Okinawa. Det er 316 ryu for kamp med bo registrert i dag.

Litt dypere historie:
For de gamle karatepionerene i Kina, Japan og på Okinawa var kata synonymt. De trodde fullt og fast på at man bare kunne lære ordentlig karate gjennom nøye studie av kata, og at man via bunkaitrening kunne lære seg virkelig kampferdighet. Fri kamp ble tidligere sett ned på som uvirkelig og svært begrenset; en slags blindvei som ville føre til skade eller stagnasjon.

Kata kan spores tusener av år tilbake i tiden. I Chou-dynastiet ( 1100 f.kr-250 f.kr. ) fantes det en spesiell "skjolddans" som ble fremført av soldatene. Dette var en rekke øvelser av defensiv karakter uten noen form for skjult aggressivitet.
"Kampøksdansen" var en annen "kata" som hadde det aggressive elementet som den førstnevnte manglet. Disse "kata" var ikke bare til for fremvisning, men laget for å forberede soldatene til strid i fredstid. Disse særegne dansene fortsatte å utvikle seg i årenes løp. I 1794/95 hadde den Nederlandske regjeringen ambassade i Kina, og diplomatene ble ofte underholdt av det de beskrev som merkverdige danser, fremført av Shi Wei eller Manchu-livvakter som var spesielt utvalgt for sin militære dyktighet.

Både Gichin Funakoshi (Shotokan) og Chojun Miyagi (Goju-ryu) insisterte på at kata var selve sjelen i Karate. Ikke bare lærte man seg kampferdighet, men det var i tillegg karakterdannende for utøveren-noe som ble ansett som like viktig som selve den tekniske ferdigheten.
Man finner nok liten støtte for slike holdninger idag. Enkelte stilarter ignorerer kata fullstendig, selv om dette heldigvis ikke er tilfelle i Norge.
Kataens rolle har nok forandret seg mot det å bli treningsøvelser for å forbedre styrke, smidighet, teknikk og spirit, uten å ha noe spesielt med kamp å gjøre.

Så, er katatrening helt bortkastet eller har det fremdeles relevans i den moderne kampsport. Den moderne trenden synes å være at man må forandre på teknikkene og gjerne legge til lydeffekter da dette gir bedre inntrykk overfor dommerne! Noen vil nok si at det ikke er slik, men slik opplever vi det spesielt utenlands.
"Musical Forms har alltid forandret seg og vil alltid gjøre det, og slik skal det også være".

I 1920 og 30 åra ble sparring mere og mere " in " blant yngre karate ka, og førte til en helomvending når det gjaldt tankegangen omkring kata. De som mente at en som bare trente kata kunne godt forsvare seg i kamp fikk satt sine meninger alvorlig på prøve under sparring matchene den gang.
Shotokan sensei Taiji Kase sa at kamptreningen i 1940 åra var så hard at flere mistet øye, tenner etc. under trening. Spesielt i denne perioden ble treningen rettet mot den pågående krigen. Derfor ble det lagt vekt på å trene så realistisk som mulig med tanke på nærstrid. Kata ble nedgradert og sett på som urealistisk.

"En sann mester har tro på seg selv når ingen andre har det!"